Månedlige arkiver: juli 2010

visvas: nødvendige kriser

Knut Olav Åmås skriver et hyllningsskrift i Aftenposten til bullshitteren Richard Florida (geograf ?). Det gjør han av og til med ujevne mellomrom (feks i 2005 og 2008). Florida er overbevist om at det er en ny, bohem-aktig, kreativ, tolerant og urban klasse som er veien framover til vekst og velstand. Nå ser det ikke ut som om Florida har mye nytt å komme med nå heller: Folk burde bo tett i store byer, kunnskap og ideer blir viktigere osv…

Jeg er ikke så begeistret for Floridas ekstremt overfladiske popstjernestil eller hans glorifisering av den kreative eliten (Åmås inrømmer også at Florida her en hang til «tidvis anmassende peptalk»). Forskningen som ligger bak er også av og til suspekt, Ed Glaeser har feks konkludert med at

… there is no evidence to suggest that there is anything to this diversity or Bohemianism, once you control for human capital (Glaeser 2002, s 5).

Noe av attraksjonen ved Florida er vel heller, som en banebrytende rapport fra Østlandsforskning så djervt sier det,

Florida har en konseptuell og ikke minst enkelt forståelig teoretisk tilnærming (ØF-notat 02/2009).

Florida er ideologen som ofte trekkes fram for å rettferdiggjøre at småkommuner over det ganske land synker penger inn i elitistiske kulturbudsjetter i overbevisning om «den kreative klassens» betydning – Steinkjer må bli like hip som New York og Austin. Dersom Åmås har rett og Florida er sterk nok på «store byer» aspektet nå, kanskje norske småkommuner kan bli fornærma nok til å slutte å synke penger ned i Florida-analyser?

Florida har fått sin egen tenketank og det som må være en av Canadas høyeste offentlige lønninger ved universitetet i Torontos handelshøyskole. Bullshitfaktoren og forherligelsen av «fleksibilitet» og den hippe kulturelle overklasse oppleves av noen som så provoserende at det i Toronto finnes en egen aktivistgruppe for å få fyren ut av byen.

Politikkanalyse med utrolig overbevisning

Charles Manski (North Western University), en av mine største helter, har et nytt NBER arbeidsnotat ute om Policy Analysis With Incredible Certitude. Manski skjelner mellom analytiske praksiser som er ulogiske (illogical) og dem som er utrolige (incredible). De utrolige praksisene forsøker å konkludere fra forutsetninger og data til konklusjoner om konsekvenser av politikk på overdrevent selvsikkert vis. Manskis posisjon, utarbeida gjennom mange bøker og artikler, er at «the credibility of inference decreases with the strength of the assumptions maintained», og at vi i mange tilfeller burde nøye oss med å påpeke skiller mellom hva som er mulig under rimelige forutsetninger og hva som er umulig (også i boka Social Choice with Partial Knowledge of Treatment Response).

Jeg har stor sympati for dette synet i prinsippet, jeg kan nesten ikke se at en kan være prinsipiell motstander. Der ser ut til å åpne for en mer ydmyk og mindre skråsikker rolle for samfunnsforskeren. Men jeg er redd for at en som følger Manskis råd ikke nødvendigvis vil framstå som en mer ydmyk offentlig person. Manskis forslag er en god visjon men ikke nødvendigvis en klok strategi for enkeltforskere.

En som følger Manskis råd i offentligheten vil i mange tilfeller bli redusert til en kritiker. Mens andre forskere tar sjanser og fester navnet sitt til konkrete modeller og anslag, vil en kritiker som følger Manskis program risikere å bli oppfattet som en surmaget kritiker som bare påpeker svakheter i andres forskning. En som ofte må reduseres til å si at «dette kan vi ikke si noe om,» mens omgivelsene tar sjanser på konkrete anslag, vil oftest bli oppfattet som en upraktisk og virkelighetsfjern akademiker.

Men jeg er som sagt enig med Manski, ofte kan vi bare si veldig lite. Manski har et godt eksempel i paperet sitt fra han selv var med på vurdere forskning på kostnadseffektive anti-narkotika politikker. To store og seriøse institusjoner hadde knytta seg til forskjellige posisjoner: En som hevdet behandling var mest effektivt (RAND Corporation), en som hevdet forsøk på stoppe stoffene på grensa var mest effektivt (IDA). Manski, som ledet National Research Council Committee on Data and Research for Policy on Illegal Drugs, konkluderer at ingen av disse to innspillene kunne brukes til å trekke konklusjoner om effektiv politikk:

Each study may be coherent internally, but each rests on such a fragile foundation of weak data and unsubstantiated assumptions as to entirely undermine its findings. To its great frustration, the NRC committee had to conclude that the nation should not draw even the most tentative policy lessons from either study. Neither yields usable findings (Manski 2010, side 16).

Ikke lett å se hvordan en skal etablere en posisjon for seg selv hvor en på en troverdig måte kan være så agnostisk uten å bli beskyldt for å være feig, lat eller arrogant. Manski, anerkjent av profesjonen som en dyp tenker, kan kanskje gjøre det. Men jeg vil tippe at junior politikkanalytikere i skjæringsflaten mellom konsulentpraksis og oppdragsforskning vil ha vanskelig for det.

Det en så agnostisk holdning åpner for er selvsagt at politikk anerkjennes som mer politisk enn teknokratisk. Og i mange tilfeller tror jeg økonomer burde være åpne for at noen valg er politiske heller enn økonomiske.

Er det egentlige klimaproblemet kulturelitens diskontering av framtida?

I siste utgave av Nytt Norsk Tidsskrift, av den nye redaktøren eksplisitt stilet til «kultureliten», skriver Olav Gjelsvik, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo om hvor lite reflekterte økonomer er i forhold til klimaspørsmålet («Tenke langt og handle rett», Nytt Norsk Tidsskrift,  27(1-2), s 22-31).

Foranledningen er at et utvalg nedsatt av det britiske finansministeriet, ledet økonomen Nicholas Stern (LSE), har konkludert at vi må gjøre mer for å svare på klimautfordringene enn det noen, men ikke alle, økonomer har hevdet før. Gjelsvik identifiser, antakelig helt korrekt, spørsmålet om tidspreferanseraten som den sentrale uenigheten. Stern-rapporten har satt denne nær null, dvs. at nytte i framtida skal gis nesten like stor vekt som nytte i dag, og flere økonomer mener det er for lavt i forhold til markedsatferd.

Gjelsvik mener så godt som alle andre økonomer enn Stern holder på for høye tidspreferanserater. Angus Deaton, engelsk økonom som arbeider ved Princeton, mener det spesielt er amerikanske økonomer har denne hang-up om at økonomisk politiske beslutninger må begrunnes i markedsatferd, og at andre økonomer gjerne aksepterer tidspreferanserater nær null for utforming av politikk (Deaton, 2007). I alle fall er ikke landskapet av økonomer så uniformt som Gjelsvik gir inntrykk av.

Gjelsvik gir inntrykk av at økonomer flest motsetter seg de radikale forslag fra Stern-rapporten kommer med, og at det er derfor de gjerne vil koble dette til urimelige forutsetninger hos Stern. Mitt inntrykk er nesten motsatt: I den grad en så lav tidspreferanserate oppfattes som en vederstyggelighet er det mer fordi vi er redde for at modellene våre ville bli ustabile da. Og vi er tvert i mot positivt overrasket over at utgiftssida ved Sterns forslag ser ut til å være så liten! Stern-rapporten konkluderte med utgifter ved reduksjon av klimagasser på rundt 1 prosent av verdens nasjonalprodukt. Om disse utgiftene skulle være en eller to prosent av nasjonalproduktet så virker det latterlig lite på meg. Et av de største problemene verden står overfor kan løses ved kostnader på en prosent av nasjonalproduktet? Selv om vi går for to prosent av nasjonalproduktet virker det på meg og andre økonomer jeg har diskutert med nesten for godt til å være sant!

Gjelsvik er derimot overbevist om at økonomer motsetter seg utgifter i denne størrelsesorden nå fordi det ikke er vår generasjon som vil bære de tyngste kostnadene ved en klimakrise. Det har han begrenset empirisk belegg for. Jeg tror jeg kjenner flere økonomer som er villig til å akseptere å betale både en, to eller tre prosent av nasjonalproduktet for å løse klimaproblemet før de er villig til å akseptere prinsippet om at tidspreferanseraten bør være nær eller faktisk lik null. Det er nok fordi vi har en følelse at noe ved den nyklassiske vekstmodellen gjør den mindre egna til denne typen politiske beslutninger.

Gjelsvik mener nok derimot det er viktig å forklare økonomer hvor feil de tar, for han velger å argumentere innenfor rammeverket av den nyklassiske vekstmodellen og neddiskontert utilitarisme. Det er neppe fordi han føler seg spesielt bekvem med dette tekniske rammeverket, for han klarer feks ikke å skille mellom diskontering av goder og diskontering av nytte. Mens han gjør et hovedpoeng ut av Euler-likningen for konsum i den nyklassiske vekstmodellen (Ramsey-likningen), som viser hvordan diskonteringsraten for konsum bestemmes av tidspreferanseraten, konsumveksten og krummingen av nyttefunksjonen, kan han si at en tidspreferanserate på 3 prosent betyr en halvering av nytten til frisk luft på 25 år. Det er en absurd påstand, det er ingen grunn til å tro at vi kan tenke på nytte fra luft som adskilt fra annen nytte. En filosof som vil at økonomer bør ta mer hensyn til filosofi ville nok fått større gjennomslag om han satte seg litt dypere inn i hvordan økonomer tenker om økonomi. Men det er bare smålig irritasjon fra min side, Gjelsvik tar opp viktige spørsmål.

Det mest interessante med Gjelsviks kommentar er ikke at han som filosof vil kritisere økonomer flests mangel på sofistikasjon innen normativ teori. Økonomer som jobber spesifikt med normativ teori for intergenerasjonell rettferdighet er på ingen måte mindre sofistikerte enn filosofene på samme felt, men selvsagt er de en minoritet i økonomifaget. Men Gjelsvik vil også kritisere økonomer som Nordhaus (Yale), Weitzman (Harvard) og Arrow (Stanford) for å være dårlige økonomer og misforstå hvordan den nyklassiske vekstmodellen skal kvantifiseres. Det synes jeg er spesielt. I følge Gjelsvik forstår de ikke forskjellen på risikofrie og risikable avkastninger, og av årsaker «som jeg ikke kan gå inn på» (s 27) er antakelsen om logaritmisk nyttefunksjon (Stern) mye bedre enn at den er en (negativ) hyperbel (Nordhaus).

Gjelsvik mener økonomers normative bruk av folks faktiske diskonteringsrater representerer kategoriblanding i forhold til det som er og det som burde være. Til en viss grad har han rett: Få økonomer ser det som sin oppgave å trekke normative konklusjoner av eget bryst, og det er lang tradisjon for å i stedet tenke normativt på en betinget måte: Hva er de normative konklusjonene som følger av de preferansene folk faktisk har? Og det finnes nok økonomer som mener at folks preferanser her er den siste instans som kan rettferdiggjøre normative konklusjoner, slik Deaton hevder. Men dette er en mye mer sofistikert posisjon enn Gjelsvik tar høyde for, og jeg vil illustrere det med et lite eksempel.

La oss abstrahere vekk usikkerhet og anta at Per kan være sikker på leve 60 år før han dør. Men Pers død er ikke slutten på menneskeheten, når Per dør blir Pål født, og han lever 60 år før han blir erstattet av Espen, og slik fortsetter det inn i evigheten. Anta at Per rent faktisk har en tidspreferanserate på to prosent i året. Hvordan skal Per ta inn over seg velferden til Pål, Espen, og alle som kommer etter ham igjen? Gjelsvik tar sterk avstand fra, som en er-til-bør slutning, konklusjonen om at at Per bør ta alle beslutninger som involverer Pål og Espens velferd som om de angikk ham selv: Han skal legge like mye vekt på Pål og Espen som om det i stedet var ham selv som skulle leve evig, og dermed diskontere Pål og Espens nytte som om det var hans egen, med to prosent per år ned til beslutningstidspunktet. Gjelsvik argumenterer for at Per har sterkere forpliktelser i forhold til etterfølgende generasjoner enn dette.

Gjelsvik hevder både at virkelighetens «Per» rent faktisk har en mye lavere tidspreferanserate enn Pers to prosent, men også for at strukturen i dette argumentet er feil. Begge deler kan selvsagt være riktig. Det er ikke lett så lett å slutte fra data til en representativ tidspreferanserate, så det faktiske grunnlaget kan debatteres på faglig grunnlag. Og det er selvsagt mange grunner til at normative vurderinger burde tas på et annet grunnlag enn neddiskontert utilitarisme (John Roemer (Yale) har skrevet veldig godt om det). Men den gjengse holdningen til økonomer er mye mer enn en er-til-bør slutning; det er en posisjon som fordrer at vi skal tenke på framtidige generasjoner som om de var en forlengelse av vår egen. Mange mener nok det er vanskelig å vente at noen skal gjøre mer for å sikre andres framtid enn de ville gjort for å sikre sin egen. Og skulle dette vært en er-til-bør slutning av den typen både filosofer og økonomer helst vil unngå, burde den vel vært basert på at vi faktisk vektlegger framtidige generasjoner som om det var oss selv? Det er såvidt jeg vet ikke dokumentert …

Dagbladet og størrelsen på den svarte økonomien

Dagbladet fokuserer på økonomisk kriminalitet i sommer, og hevder det har dukket opp nye «Sjokktall om norske mafiapenger», og at en nå må oppjustere anslaget på den svarte økonomien fra 5 til 15 prosent av nasjonalproduktet. Det er Friedrich Schneider ved Johannes Kepler universitetet i Linz som har levert de nye tallene, og leder for skattekrim øst, Jan-Egil Kristiansen mener det er «overraskende og oppsiktsvekkende». Jeg synes det er minst like oppsiktsvekkende at svart-arbeidende norske håndverkere tydeligvis har organisert seg som en mafia.

Schneider har ikke studert den norske økonomien spesielt, han slår fast størrelser på den svarte økonomien i 162 land for perioden 1999-2007 (sammen med Andreas Buehn og Claudio Montenegro). Fantastisk, og nesten litt magisk, om slikt lar seg gjøre.


Dette er ikke første gang Schneider har levert slike anslag. Han har jobbet med dette spørsmålet lenge, og skrev en oversiktsartikkel i det velrennomerte tidsskriftet Journal of Economic Literature for ti år siden (sammen med Dominik Enste). Den gang anslo han størrelsen på den svarte økonomien i Norge til 17 prosent i perioden 1990-93. Derfor er det ikke lett å forstå at tall i denne størrelsesordnen kan være «overraskende og oppsiktsvekkende» på Kristiansen, som satt i skatteunndragelsesutvalget. Dersom offisielle anslag har vært på 5 prosent for Norge vil jeg tro det skyldes at noen har vurdert Schneiders tall og metoder og forkastet dem.

Og hva er det egentlig Schneider med kollegaer har gjort? De har tatt en gammel metode som er basert på å modellere etterspørselen etter kontanter, og kombinert dette med en «Multiple Causes Multiple Indicators» (MIMIC) faktormodell. Her er det flere litt kryptiske aspekter.

Ideen om å se på etterspørsel etter kontanter til å modellere svart økonomi stammer fra Cagan (1958). Litt forenklet er ideen at dersom en kan vise at etterspørselen etter kontanter er høyere i land eller perioder med høye skatter, så skyldes det at høye skatter får folk til å velge å jobbe svart — og svart arbeid betales i kontanter. Min kollega  Jan Tore Klovland brukte denne metoden til å se på svart økonomi i Norge og Sverige for over 25 år siden (Klovland 1984). Jan Tore konkluderte den gang med at metoden ga svært lite robuste resultater (men ga noen anslag rundt 10 prosent).

Men Schneiders metode skal være ny og forbedret gjennom MIMIC modellen sin. Dette er en statistisk teknikk som baserer seg på en liste av årsaker og en liste med målinger/indikatorer som er korrelert med det en ønsker å måle. Løftet til metoden er at den kan avdekke den uobserverte svarte økonomien bare ved målinger av noen «årsaker» og noen indikatorer som er korrelert med svart økonomi. Dette skjer som den lineære indeksen av «årsaker» som best predikerer variasjonen i indikatorene. For en enkel økonometriker som meg selv virker det som ren magi at dette kan gi en størrelsen på svart sektor. «Årsakene» bak svart økonomi Schneider og de andre bruker i en modell for 151 land er størrelsen på offentlig sektor, arbeidsledighet og en mystisk indeks for «government effectiveness». Indikatorene på svart arbeid er økonomisk vekst, andelen av den voksne befolkningen i arbeidsstyrken og et mål på mengden kontanter i omløp. Påstanden er altså at en underliggende faktor som kan predikere disse indikatorene fra «årsakene» er størrelsen på den svarte økonomien.

Nå lar ikke heller ikke MIMIC metoden seg bruke alene, ettersom den bare kan rangere land etter størrelsen på svart sektor. Så den må kombineres med «kontantetterspørselsmetoden» på et punkt for å kunne oversettes i tall som gir mening, nivået bestemmes av kontantetterspørselen i baseåret 2000. Hele anslaget for størrelsen på svart sektor i Norge skyldes altså korrelasjonen mellom skattebyrde og kontantomløp (kontrollert for et par andre faktorer) – og den gjennomsnittlige korrelasjonen over nesten alle land. Den delen av kontantmengden som lar seg predikere av skatter regnes som kontanter i svart sektor. Kontantbeløpet regnes om i nasjonalprodukt med en antakelse om at omløpshastigheten er den samme i svart og hvit sektor. Det siste virker også tvilsomt, jeg vil tro mange velger å spare svart inntekt i form av kontanter, som ville gi lavere omløpshastighet og dermed lavere anslag på svart sektor.

At Schneider og medforfattere ser på så mange land samtidig virker ved første vurdering øyekast som en styrke. Men det betyr samtidig at norske forhold har svært lite innflytelse på estimatene som ligger til grunn for anslagene. Det er sammenhengen mellom skatter og kontantmengde i resten av verden som bestemmer størrelsen på «mekanismene» i modellen. Anslaget på svart økonomi i Norge kommer ved å plugge inn verdier for hvor store skattene er i Norge. Og med forholdsvis høye skatter blir anslaget på størrelsen av den svarte økonomien automatisk forholdsvis høyt. Mer ligger ikke bak Schneiders anslag.

Hvor stor er da den svarte økonomien i Norge? Jeg vet ikke, men jeg er ganske sikker på at Schneiders anslag ikke er veldig informative heller. Når Schneider sier til Dagbladet at «For å redusere skyggeøkonomien må man deregulere, senke skattenivået og skape initiativer til å jobbe mer i den offisielle økonomien», så er det mer en antakelse som ligger til grunn for metoden hans enn et resultat han finner. Jeg er frista til å konkludere som Jan Tore gjorde for drøye 25 år siden:

Other methods are obviously necessary in order to obtain more than an obscure glimpse of the hidden economy (Klovland 1984, s. 437).