Dagbladet og størrelsen på den svarte økonomien

Dagbladet fokuserer på økonomisk kriminalitet i sommer, og hevder det har dukket opp nye «Sjokktall om norske mafiapenger», og at en nå må oppjustere anslaget på den svarte økonomien fra 5 til 15 prosent av nasjonalproduktet. Det er Friedrich Schneider ved Johannes Kepler universitetet i Linz som har levert de nye tallene, og leder for skattekrim øst, Jan-Egil Kristiansen mener det er «overraskende og oppsiktsvekkende». Jeg synes det er minst like oppsiktsvekkende at svart-arbeidende norske håndverkere tydeligvis har organisert seg som en mafia.

Schneider har ikke studert den norske økonomien spesielt, han slår fast størrelser på den svarte økonomien i 162 land for perioden 1999-2007 (sammen med Andreas Buehn og Claudio Montenegro). Fantastisk, og nesten litt magisk, om slikt lar seg gjøre.


Dette er ikke første gang Schneider har levert slike anslag. Han har jobbet med dette spørsmålet lenge, og skrev en oversiktsartikkel i det velrennomerte tidsskriftet Journal of Economic Literature for ti år siden (sammen med Dominik Enste). Den gang anslo han størrelsen på den svarte økonomien i Norge til 17 prosent i perioden 1990-93. Derfor er det ikke lett å forstå at tall i denne størrelsesordnen kan være «overraskende og oppsiktsvekkende» på Kristiansen, som satt i skatteunndragelsesutvalget. Dersom offisielle anslag har vært på 5 prosent for Norge vil jeg tro det skyldes at noen har vurdert Schneiders tall og metoder og forkastet dem.

Og hva er det egentlig Schneider med kollegaer har gjort? De har tatt en gammel metode som er basert på å modellere etterspørselen etter kontanter, og kombinert dette med en «Multiple Causes Multiple Indicators» (MIMIC) faktormodell. Her er det flere litt kryptiske aspekter.

Ideen om å se på etterspørsel etter kontanter til å modellere svart økonomi stammer fra Cagan (1958). Litt forenklet er ideen at dersom en kan vise at etterspørselen etter kontanter er høyere i land eller perioder med høye skatter, så skyldes det at høye skatter får folk til å velge å jobbe svart — og svart arbeid betales i kontanter. Min kollega  Jan Tore Klovland brukte denne metoden til å se på svart økonomi i Norge og Sverige for over 25 år siden (Klovland 1984). Jan Tore konkluderte den gang med at metoden ga svært lite robuste resultater (men ga noen anslag rundt 10 prosent).

Men Schneiders metode skal være ny og forbedret gjennom MIMIC modellen sin. Dette er en statistisk teknikk som baserer seg på en liste av årsaker og en liste med målinger/indikatorer som er korrelert med det en ønsker å måle. Løftet til metoden er at den kan avdekke den uobserverte svarte økonomien bare ved målinger av noen «årsaker» og noen indikatorer som er korrelert med svart økonomi. Dette skjer som den lineære indeksen av «årsaker» som best predikerer variasjonen i indikatorene. For en enkel økonometriker som meg selv virker det som ren magi at dette kan gi en størrelsen på svart sektor. «Årsakene» bak svart økonomi Schneider og de andre bruker i en modell for 151 land er størrelsen på offentlig sektor, arbeidsledighet og en mystisk indeks for «government effectiveness». Indikatorene på svart arbeid er økonomisk vekst, andelen av den voksne befolkningen i arbeidsstyrken og et mål på mengden kontanter i omløp. Påstanden er altså at en underliggende faktor som kan predikere disse indikatorene fra «årsakene» er størrelsen på den svarte økonomien.

Nå lar ikke heller ikke MIMIC metoden seg bruke alene, ettersom den bare kan rangere land etter størrelsen på svart sektor. Så den må kombineres med «kontantetterspørselsmetoden» på et punkt for å kunne oversettes i tall som gir mening, nivået bestemmes av kontantetterspørselen i baseåret 2000. Hele anslaget for størrelsen på svart sektor i Norge skyldes altså korrelasjonen mellom skattebyrde og kontantomløp (kontrollert for et par andre faktorer) – og den gjennomsnittlige korrelasjonen over nesten alle land. Den delen av kontantmengden som lar seg predikere av skatter regnes som kontanter i svart sektor. Kontantbeløpet regnes om i nasjonalprodukt med en antakelse om at omløpshastigheten er den samme i svart og hvit sektor. Det siste virker også tvilsomt, jeg vil tro mange velger å spare svart inntekt i form av kontanter, som ville gi lavere omløpshastighet og dermed lavere anslag på svart sektor.

At Schneider og medforfattere ser på så mange land samtidig virker ved første vurdering øyekast som en styrke. Men det betyr samtidig at norske forhold har svært lite innflytelse på estimatene som ligger til grunn for anslagene. Det er sammenhengen mellom skatter og kontantmengde i resten av verden som bestemmer størrelsen på «mekanismene» i modellen. Anslaget på svart økonomi i Norge kommer ved å plugge inn verdier for hvor store skattene er i Norge. Og med forholdsvis høye skatter blir anslaget på størrelsen av den svarte økonomien automatisk forholdsvis høyt. Mer ligger ikke bak Schneiders anslag.

Hvor stor er da den svarte økonomien i Norge? Jeg vet ikke, men jeg er ganske sikker på at Schneiders anslag ikke er veldig informative heller. Når Schneider sier til Dagbladet at «For å redusere skyggeøkonomien må man deregulere, senke skattenivået og skape initiativer til å jobbe mer i den offisielle økonomien», så er det mer en antakelse som ligger til grunn for metoden hans enn et resultat han finner. Jeg er frista til å konkludere som Jan Tore gjorde for drøye 25 år siden:

Other methods are obviously necessary in order to obtain more than an obscure glimpse of the hidden economy (Klovland 1984, s. 437).