Alle innlegg av Erik Ø. Sørensen

C-programming for economists

The C Programming Language is the book you need on C, nothing compares to this book. One of the best written non-fiction books I know. Clear, with realistic examples, and a useful reference to the library. And it is surprisingly brief: This is not one of the huge tomes that use bulk for advertising. Programmers know that this is the most important book on C. Buy this book. I keep one copy at work and one at home.

The GNU Scientific Library has several useful routines for doing scientific calculations, with a bit of all the basics. With this library, transitioning from something simpler (such as Ox) need not be a pain. You can buy the Reference Manual from Amazon. In my opinion, a better choice than the Numerical Recipes, although there is nothing that compares to the book by Press et al. for a quick introduction to get-your-hands-dirty numerical methods.

Because nothing ever works the way that it should, it is useful to learn how to use GNU gdb, which will help you track down those pointers. I can’t claim to fully understand this wonderful programme, but I bought the official documentation as a book from GNU Press and this helped me get started.

Recently, I bought O’Reilly’s C in a Nutshell. This book contains a simple one-book reference to the language, the standard libraries, GCC, GDB and Make. This book cannot replace the other books here when it comes to learning to use the tools, but it is much easier to carry around.

The comp.lang.c FAQ will help you when the compiler spits out strange errors and refuse to compile your wonderful programme.

(This is an old page I wrote, still relevant.)

Om å tenke som en 12-åring

I dag har vi et leserinnlegg i Dagens Næringsliv for å klare opp misforståelser i samme avis i forrige uke, hvor Forbrukerrådets Jorge Jensen brukte vår forskning til støtte for at dem som gjerne pruter på boliglån burde belønnes med lavere rente. (I etterkant av vårt innlegg har DN enda et oppslag hvor Forbrukerrådet står på sitt.)

Her er teksten:

I Dagens Næringsliv 25. september kommenterer underdirektør Jorge Jensen i Forbrukerrådet BN Banks politikk om å gi alle boliglånskunder den samme lånerenten. Jensen hevder både at en slik rentepolitikk er barnslig urettferdig, og at vår forskning ved Norges Handelshøyskole støtter denne tolkningen. Det første er en tvilsom moralsk vurdering, det siste er definitivt feil.

I vårt eksperiment (publisert i Science, 2010) får barn i forskjellige aldre muligheten til å produsere verdier i et kontrollert miljø. Ettersom barna blir eldre legger de stadig større vekt på hvem som har bidratt til produksjonen når de «produserte» godene skal fordeles.

Vi kan ikke se at dette har noen implikasjoner som gjør det mer rettferdig å prisdiskriminere boligrenter innenfor risikoklasse slik at de selvsikre og best informerte betaler lavere renter, mens forsiktige og dårligere informerte låntagere skal bidra til ekstra overskudd i bankene ved å betale renter over kapitalkostnadene.

Selvsagt legger de godt informerte pruterne ned innsats i prutingen sin, men i motsetning til deltagerne i våre studier så fører ikke nødvendigvis denne innsatsen til økt verdiskaping. Det er derfor ikke grunnlag i vår forskning for å si at folk som mener lik rente er rettferdig tenker som en 12 åring.

Ingvild Almås, Alexander W. Cappelen, Erik Ø. Sørensen og Bertil Tungodden;
The Choice Lab, institutt for samfunnsøkonomi, Norges Handelshøyskole.

Ingen fusjon mellom NHH og UiB nå?

Nå ser det ut som om muligheten for å få til en fusjon mellom Norges Handelshøyskole og universitetet i Bergen dessverre har gått tapt for denne gang. Forslaget har møtt en skråsikker motstand i media fra folk identifisert med NHH. Viserektor Helge Thorbjørnsen slår an en nesten harselerende tone om «frieriet» fra universitetet. Argumentene mot sammenslåing er blanda og diffuse. Jeg har ikke lett for å forstå hvordan en sammenslåing med universitetet ville gjøre det vanskeligere å rekruttere «glitrende professorer i regnskap, revisjon og finans.» Thorbjørnsen trekker også fram at handelshøyskoler må være autonome for å bli akkrediterte, men dette har de tydeligvis klart å løse på andre institusjoner: NHH er stolt over sin EQUIS- akkreditering – og de fleste EQUIS-akkrediterte institusjoner er handelshøyskoler som også er del av universiteter.

I den grad det har vært noe tilløp til diskusjon har den dreid seg om å vekte mulige faglige samarbeid på den ene siden må vektes mot «merkevaren» NHH på den andre siden. Jeg tror også at noen av gevinstene ved faglig samarbeid kan være vanskelige å realisere i praksis. Men om NHH ble et fakultet ved UiB kan jeg ikke tenke meg annet enn at universitetet ville være like interessert i å videreutvikle NHH som en gjenkjennelig handelshøyskole som det vårt eget styre er nå. Så vidt jeg vet er alle de kjente handelshøyskolene i USA deler av sine universiteter uten at det går ut over merkevaren: Wharton ved University of Pennsylvania, Kellogg ved Northwestern, Harvard Business School ved Harvard, Sloan ved MIT, Haas ved Berkeley, Rady ved San Diego, Tepper ved Carnegie Mellon og slik kan en fortsette lista. I England har Oxford Said business school og Cambridge har Judge. Universitetene i Amsterdam og Rotterdam har sine handelshøyskoler. Det virker rart at det å være del av en universitet skal være så ødeleggende for merkevarestatusen til en handelshøyskole som NHH.

Jeg er mest opptatt av en annen potensiell gevinst for NHH som jeg mener ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet. Ved å bli en del av Universitet i Bergen ville vi kunne fått et delvis eksternt lag av ansvarlig kontroll og ledelse som kunne lagt bånd på et destruktivt trekk ved hvordan NHH styrer seg selv. NHH er en liten institusjon hvor sterke personligheter uten formelle posisjoner kan tvinge gjennom de artigste vedtak og praksiser. Dette er en kraft som kan virke både positivt og negativt, men det er (mildt sagt) ingen garanti for at utfallet er godt, eller i det hele tatt forankret i rimelige argumenter. Slik uformelle styring er vanskelig å diskutere åpent, men mange av oss som jobber der kjenner godt virkningen av visse professorer, karismatikere som tilsynelatende prioriterer intriger og utspill framfor det meste annet. Jeg tror ekstern kontroll fra UiB kunne hjulpet med å dempe noe av karismatikernes innflytelse på NHH.

Kanskje er det for mye å håpe at UiB både kunne la NHH holde fullstendig autonomi og samtidig dempe karismatikernes innflytelse i det skjulte. Men på NHH kan også formelle organer ta av i formulering av entusiastisk og innfallsbasert policy. Et godt eksempel er hvordan en festkomité til høyskolens 75-årsjubileum plutselig leverte – og fikk vedtatt i styret – en ti års handlingsplan som spesifiserte tre «søyler» for hva forskningen på NHH skulle satse på framover. En handlingsplan som tilsynelatende binder retningen på forskning gjennom flere strategiprogramperioder, utarbeidet av en komité uten aktive forskere, ble vedtatt uten høring og innspill fra høyskolens forskere. Planen var ikke basert på en analyse av hva forskerne på NHH er gode til, men på en naiv analyse av hva slags forskning det er «etterspørsel» etter. Tre år seinere er ser det ut som om en av søylene er på sotteseng, siste bloggpost fra kriseprogrammet er nesten et år gammel. Det styrker min mistanke om at satsinga var basert på betydelige mengder røyk og speil helt fra begynnelsen. Jeg har vanskelig for å forestille meg at en så tilfeldig prosess hadde fått bestemme handlingsplaner for et tiår dersom NHH var et fakultet ved UiB.

I tillegg til fordelene ved ekstern kontroll burde en kunne hatt en diskusjon om hva slags fordeler en kunne oppnådd ved en fusjon utover det samarbeidet som alltid er mulig mellom to institusjoner i samme by. Det er betydelig politisk press fra oven for å samle akademiske institusjoner, det sies at det er for å bedre kvalitet og for å få mer ut av ressursene. Mange har mistenkt at dette bare handler om å slå sammen svake tidligere distriktshøyskoler for å slippe å øse for mye penger ned i lavkvalitetsinstitusjoner. En fusjon mellom NHH og UiB ville vært et godt eksempel som gikk klart fri av en slik kritikk; det er snakk om to institusjoner som hver for seg holder nasjonalt toppnivå. Dette burde gjøre det mulig å åpne forhandlinger, mellom institusjonene men også med departementet, om hva vi trenger av ekstra ressurser og muligheter for å realisere potensialet som ligger i en fusjon. Oppslagene i media de siste ukene tyder på prosessen har gått altfor fort til at disse mulighetene har vært diskutert gjennom med alle parter.