Kategoriarkiv: fotobok

20070421-DSC_0001

Riise, Rogde og Jensen (1992): Mor Russlands døtre.


Karine Jensen, Isak Rogde og Bente Isaksen samarbeidet i 1991 om boka Mor Russlands døtre, en bok om kvinners rolle i et post-sovjetisk Russland (Gyldendal, 1992). I ettertid kan det virke noe prematurt å ha gitt ut en bok om post-sovjetisk Russland i 1991, men skulle en gi ut bok om Russland i 1991 måtte en vel selge den på denne måten.

Boka vil nok ikke bli husket for sine litterære refleksjoner over verken kvinnefrigjøring, russisk historie eller perestrojka og Glasnost. Men flere av Karine Jensens fotografier vil nok bli husket som ikoniske eksempler på det beste av norsk fotojournalistisk dokumentarisk fotografi. Det gjelde f.eks. bildet fra abortklinikken (s. 101), og mange av miljøportrettene (som Mila Jelenovskaija på side 77 og de «sponsede» jentene på på side 71). Og paradoksalt nok, selv om teksten ikke er spesielt minneverdig, så er nok en av hovedgrunnene til at fotografiene gjør så sterkt inntrykk at de illustrerer teksten på en veldig rett fram og ærlig måte. Her er det ikke noen tekniske krumspring eller oppstylta kunstneriske fakter. Vi får et inntrykk av at bildene forteller oss noe om subjektenes karakter, men det kan vi selvsagt bare vurdere ut fra Rogdes og Isaksens tekst (som vi i etterpåklokskapens lys kanskje helst vil glemme).

20070421-DSC_0004

Krogvold og Nilsen (1988): Oslobilder.



Morten Krogvold og Tove Nilsen er sammen om denne boka med bilder og dikt fra Oslo (Grøndahl 1988). Boka har den samme titlen som Åsmund Lindahls fattigdomspornografiske verk fra 1982, men mens Lindahl står i en tradisjon av dypt alvor, hvor dokumentasjon skal vekke verden til handling er Krogvold og Nilsens bok lett underholdning. Dette er et 80-talls produkt tvers gjennom.

Bildene gjør ikke krav på å være representere eller dokumentere Oslo på noen som helst slags måte. Med unntak av de urbane landskapene (som varmer en Oslo-gutt i eksil) kunne de fleste av bildene vært tatt i Bergen, Amsterdam eller Warzawa for den saks skyld. Bildene er heller ikke illustrasjoner for Tove Nilsens dikt. I mange tilfeller virker sammenstillingen av dikt og bilder forholdsvis tvungen. Noen av diktene og noen av bildene fungerer godt som tidsbilder.

Morten Krogvold synes motivert av et ønske om å vise hvor flink han er. Og han er flink, veldig flink, til å kontrollere lys og ta formelle portretter. Han er mindre god på øyeblikksbilder, og her har han strukket seg over flere sjangre enn godt er. Og han er mesteren som holder workshops, han har ikke klart å styre seg fra å bruke forordet til å snakke om utstyret han har brukt for å ta bildene. Sett i lys av bokas veldig gjennomsnittlige produksjonskvalitet virker det pussig å bruke plass på hva slags kopieringspapir og fremkaller som har vært brukt i kopiering av originalene.