Kategoriarkiv: Uncategorized

Ingen fusjon mellom NHH og UiB nå?

Nå ser det ut som om muligheten for å få til en fusjon mellom Norges Handelshøyskole og universitetet i Bergen dessverre har gått tapt for denne gang. Forslaget har møtt en skråsikker motstand i media fra folk identifisert med NHH. Viserektor Helge Thorbjørnsen slår an en nesten harselerende tone om «frieriet» fra universitetet. Argumentene mot sammenslåing er blanda og diffuse. Jeg har ikke lett for å forstå hvordan en sammenslåing med universitetet ville gjøre det vanskeligere å rekruttere «glitrende professorer i regnskap, revisjon og finans.» Thorbjørnsen trekker også fram at handelshøyskoler må være autonome for å bli akkrediterte, men dette har de tydeligvis klart å løse på andre institusjoner: NHH er stolt over sin EQUIS- akkreditering – og de fleste EQUIS-akkrediterte institusjoner er handelshøyskoler som også er del av universiteter.

I den grad det har vært noe tilløp til diskusjon har den dreid seg om å vekte mulige faglige samarbeid på den ene siden må vektes mot «merkevaren» NHH på den andre siden. Jeg tror også at noen av gevinstene ved faglig samarbeid kan være vanskelige å realisere i praksis. Men om NHH ble et fakultet ved UiB kan jeg ikke tenke meg annet enn at universitetet ville være like interessert i å videreutvikle NHH som en gjenkjennelig handelshøyskole som det vårt eget styre er nå. Så vidt jeg vet er alle de kjente handelshøyskolene i USA deler av sine universiteter uten at det går ut over merkevaren: Wharton ved University of Pennsylvania, Kellogg ved Northwestern, Harvard Business School ved Harvard, Sloan ved MIT, Haas ved Berkeley, Rady ved San Diego, Tepper ved Carnegie Mellon og slik kan en fortsette lista. I England har Oxford Said business school og Cambridge har Judge. Universitetene i Amsterdam og Rotterdam har sine handelshøyskoler. Det virker rart at det å være del av en universitet skal være så ødeleggende for merkevarestatusen til en handelshøyskole som NHH.

Jeg er mest opptatt av en annen potensiell gevinst for NHH som jeg mener ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet. Ved å bli en del av Universitet i Bergen ville vi kunne fått et delvis eksternt lag av ansvarlig kontroll og ledelse som kunne lagt bånd på et destruktivt trekk ved hvordan NHH styrer seg selv. NHH er en liten institusjon hvor sterke personligheter uten formelle posisjoner kan tvinge gjennom de artigste vedtak og praksiser. Dette er en kraft som kan virke både positivt og negativt, men det er (mildt sagt) ingen garanti for at utfallet er godt, eller i det hele tatt forankret i rimelige argumenter. Slik uformelle styring er vanskelig å diskutere åpent, men mange av oss som jobber der kjenner godt virkningen av visse professorer, karismatikere som tilsynelatende prioriterer intriger og utspill framfor det meste annet. Jeg tror ekstern kontroll fra UiB kunne hjulpet med å dempe noe av karismatikernes innflytelse på NHH.

Kanskje er det for mye å håpe at UiB både kunne la NHH holde fullstendig autonomi og samtidig dempe karismatikernes innflytelse i det skjulte. Men på NHH kan også formelle organer ta av i formulering av entusiastisk og innfallsbasert policy. Et godt eksempel er hvordan en festkomité til høyskolens 75-årsjubileum plutselig leverte – og fikk vedtatt i styret – en ti års handlingsplan som spesifiserte tre «søyler» for hva forskningen på NHH skulle satse på framover. En handlingsplan som tilsynelatende binder retningen på forskning gjennom flere strategiprogramperioder, utarbeidet av en komité uten aktive forskere, ble vedtatt uten høring og innspill fra høyskolens forskere. Planen var ikke basert på en analyse av hva forskerne på NHH er gode til, men på en naiv analyse av hva slags forskning det er «etterspørsel» etter. Tre år seinere er ser det ut som om en av søylene er på sotteseng, siste bloggpost fra kriseprogrammet er nesten et år gammel. Det styrker min mistanke om at satsinga var basert på betydelige mengder røyk og speil helt fra begynnelsen. Jeg har vanskelig for å forestille meg at en så tilfeldig prosess hadde fått bestemme handlingsplaner for et tiår dersom NHH var et fakultet ved UiB.

I tillegg til fordelene ved ekstern kontroll burde en kunne hatt en diskusjon om hva slags fordeler en kunne oppnådd ved en fusjon utover det samarbeidet som alltid er mulig mellom to institusjoner i samme by. Det er betydelig politisk press fra oven for å samle akademiske institusjoner, det sies at det er for å bedre kvalitet og for å få mer ut av ressursene. Mange har mistenkt at dette bare handler om å slå sammen svake tidligere distriktshøyskoler for å slippe å øse for mye penger ned i lavkvalitetsinstitusjoner. En fusjon mellom NHH og UiB ville vært et godt eksempel som gikk klart fri av en slik kritikk; det er snakk om to institusjoner som hver for seg holder nasjonalt toppnivå. Dette burde gjøre det mulig å åpne forhandlinger, mellom institusjonene men også med departementet, om hva vi trenger av ekstra ressurser og muligheter for å realisere potensialet som ligger i en fusjon. Oppslagene i media de siste ukene tyder på prosessen har gått altfor fort til at disse mulighetene har vært diskutert gjennom med alle parter.

Tilbake fra Stockholm

10424560_1386846214897400_1054449813_n

Siste året har jeg hatt «forskningstermin» på Handelshögskolan i Stockholm. Forskningstermin er en fantastisk ordning hvor en får mulighet til å beholde lønn fra NHH, men en kan reise til en annen institusjon for å forske og fordype seg samt å knytte nye kontakter.

Året i Stockholm har vært flott – veldig flinke folk å være rundt på instituttet på handels, og Stockholm er en super by. Nå er jeg tilbake i Bergen og gleder meg til å ta fatt på undervisning og rutineoppgaver igjen: Til høsten blir det forkurs i statistikk og sannsynlighetsteori for de nye phd-studentene og deretter skal jeg dele phd-økonometrikurset med Kai.

 

Lærer økonomer av sine feil?

Finanskriser ser ut til å komme og gå uten at det får konsekvenser for hvordan økonomer tenker om faget sitt.

Økonomer er ute av stand til å varsle finanskriser, valutakurser, boligpriser og flere andre fenomener mange er opptatt av. Det bekymrer oss i svært liten grad. Mens det nok finnes stemmer som mener den siste tidas kriser burde få faget til å gå i seg selv, er vi økonomer flest såre fornøyd med situasjonen. Det virker provoserende på mange, for det ser ut som om økonomer nekter å lære av sine feil.

En grunn til at krisene ikke gjør et stort inntrykk på profesjonen er at finanskriser og boligpriser er små og marginale forskningsfelt. Selv om mediainteressen sikrer et stort publikum til dem som er villig til å varsle djervt om kommende bobler, krakk og kriser, skal en lete lenge etter relevant forskning i fagtidsskriftene.

Fortidas kriser er et lite men legitimt forskningsfelt, men heller ikke spesialistene ser det som spesielt bekymringsfullt at krisene ikke lar seg varsle. Tvert i mot blir det nærmest sett på som en seier for faget, for vi mener det ligger i finanskrisers natur at de kommer overraskende.

Det finnes alltid «eksperter» som spår snarlig undergang, men dersom noen på en overbevisende måte kunne varsle en finanskrise et halvt år fram i tid ville det utløse umiddelbar panikk. Investorer ville febrilsk forsøke å dumpe verdipapirer som snart vil miste sin verdi. Ingen vil ønske å kjøpe verdipapirer som snart skal miste sin verdi, og derfor vil krisa bli utløst umiddelbart. En sentrale prediksjon fra økonomisk forskning om finanskriser er derfor at eventuelle kriser vil komme overraskende, de vil ikke kunne varsles på en overbevisende måte.

Vi ville vært mer bekymra dersom det heller ikke var mulig å predikere utfall i enkle situasjoner hvor det er lett å identifisere aktørene og deres interesser. Heldigvis har vi betydelig suksess i mange slike situasjoner: Bompenger gjør at veiene blir mindre brukt, når myndighetene sikrer ledighetstrygd er de ledige villige til å lete lenger etter gode jobber, og dokumentavgiften reduserer likviditeten i boligmarkedet. Dette er enkle men robuste prediksjoner tett knytta til forutsetninger vi gjør om motivasjon og rasjonalitet.

Men vår suksess med standardmodellen, hvor individer er fullt rasjonelle og bare opptatt av snever egeninteresse, er ikke universell. De av oss som jobber med kontrollerte eksperimenter, hvor vi ser på atferd i situasjoner hvor vi kontrollerer finansielle insentiver, har etterhvert slått fast et stort antall avvik fra standardmodellen. Nå vet vi for eksempel at folk er villig til å dele ressurser selv med helt anonyme og fremmede andre, og de er opptatt av at det skjer på en rettferdig måte som respekterer relativ innsats. Dette er ny kunnskap om individuell motivasjon som bryter med den tidligere standardmodellen.

Og mens vi ser på vår manglende evne til å varsle finanskriser som et problem i public relations heller enn med økonomifaget, så blir den nye kunnskapen om individuell motivasjon tatt imot med et annet alvor. De velrenommerte tidsskriftene rydder plass for artikler som dokumenterer at det som har vært det teoretiske grunnlaget for samfunnsøkonomi i over hundre år: Idéen om den autonome egoistiske aktøren bryter sammen i situasjoner så enkle at alle er enige om at den burde holde. I stedet får vi en mer psykologisk realistisk modell for menneskelig atferd.

Denne utviklinga vil nok ikke hjelpe oss å varsle finanskriser. Men tida vil vise om denne utviklinga kanskje kan hjelpe oss å forstå mekanismene i hvordan de utfolder seg. Nå har kanskje noen av oss en intuisjon om at det ikke er standardmodellens antakelse om bankers og investorers egoistiske motivasjon som er problemet. Men kanskje har finansmarkedene blitt så kompliserte at antakelsene om full rasjonalitet ikke lenger er rimelig.

Men det finnes andre forskningsfelt hvor en har begynt å høste frukt av den nye innsikten om individuell motivasjon. Nye arbeider i offentlig og politisk økonomi har begynt å ta hensyn til den rikere motivasjonen som er avdekket i kontrollerte eksperimenter. Flere mener for eksempel at forskjellene på de europeiske og den amerikanske velferdsstatsidealene kan forståes dersom velgerne er opptatt av rettferdighet.

Derfor er det ikke riktig å si at økonomifaget nekter å lære av avslørte feil. Som svar på våre feilslåtte prediksjoner i enkle eksperimenter er vår grunnleggende forståelse av individuell atferd i endring.

Men effektiv varsling av krakk og kriser får vi nok ikke.

(Publisert i Bergens Tidende, 30/7/2012.)