Ikke enorme virkninger av ROT fradrag likevel

Tidligere denne uka kunne en lese i Dagens Næringsliv at Virke hadde utreda seg til at staten ville få 70 mrd økte skatteinntekter dersom vi innførte ROT-fradrag.

Spent på hvordan Virke kunne ha kommet til å så friskt anslag tok jeg kontakt med Virke for å be om en kopi av utredninga deres. Litt mail-veksling med en hyggelig kar hos Virke avdekka at anslaget på 70 milliarder er FAFOs anslag for hvor mye svart arbeid det utføres i Norge, basert på en antakelse om at det er like mye svart arbeid i Norge som i Sverige (Andersen, Eldring og Røed Steen 2014, s. 20), og at det var media som hadde overdrevet og gjort dette til et anslag på økte skatteinntekter fra et ROT-fradrag.

Men i den opprinnelige pressemeldinga fra Virke sto det virkelig at «I fjor høst lovet regjeringen å utrede gevinster og konsekvenser av et ROT fradrag. Dette har ikke blitt gjort. Virke har tatt saken i egne hender og utredet forslaget som viser at staten kan øke sine inntekter med 70 milliarder ved innføring av et ROT fradrag.» Etter at jeg tok kontakt for å be om å få se utredningen har Virke i etterkant endra pressemeldingen så den i stedet for «70 milliarder» sier «flere milliarder.» En ganske betydelig endring, uten at de nevner at de har gjort denne justering i etterkant.

Lærer økonomer av sine feil?

Finanskriser ser ut til å komme og gå uten at det får konsekvenser for hvordan økonomer tenker om faget sitt.

Økonomer er ute av stand til å varsle finanskriser, valutakurser, boligpriser og flere andre fenomener mange er opptatt av. Det bekymrer oss i svært liten grad. Mens det nok finnes stemmer som mener den siste tidas kriser burde få faget til å gå i seg selv, er vi økonomer flest såre fornøyd med situasjonen. Det virker provoserende på mange, for det ser ut som om økonomer nekter å lære av sine feil.

En grunn til at krisene ikke gjør et stort inntrykk på profesjonen er at finanskriser og boligpriser er små og marginale forskningsfelt. Selv om mediainteressen sikrer et stort publikum til dem som er villig til å varsle djervt om kommende bobler, krakk og kriser, skal en lete lenge etter relevant forskning i fagtidsskriftene.

Fortidas kriser er et lite men legitimt forskningsfelt, men heller ikke spesialistene ser det som spesielt bekymringsfullt at krisene ikke lar seg varsle. Tvert i mot blir det nærmest sett på som en seier for faget, for vi mener det ligger i finanskrisers natur at de kommer overraskende.

Det finnes alltid «eksperter» som spår snarlig undergang, men dersom noen på en overbevisende måte kunne varsle en finanskrise et halvt år fram i tid ville det utløse umiddelbar panikk. Investorer ville febrilsk forsøke å dumpe verdipapirer som snart vil miste sin verdi. Ingen vil ønske å kjøpe verdipapirer som snart skal miste sin verdi, og derfor vil krisa bli utløst umiddelbart. En sentrale prediksjon fra økonomisk forskning om finanskriser er derfor at eventuelle kriser vil komme overraskende, de vil ikke kunne varsles på en overbevisende måte.

Vi ville vært mer bekymra dersom det heller ikke var mulig å predikere utfall i enkle situasjoner hvor det er lett å identifisere aktørene og deres interesser. Heldigvis har vi betydelig suksess i mange slike situasjoner: Bompenger gjør at veiene blir mindre brukt, når myndighetene sikrer ledighetstrygd er de ledige villige til å lete lenger etter gode jobber, og dokumentavgiften reduserer likviditeten i boligmarkedet. Dette er enkle men robuste prediksjoner tett knytta til forutsetninger vi gjør om motivasjon og rasjonalitet.

Men vår suksess med standardmodellen, hvor individer er fullt rasjonelle og bare opptatt av snever egeninteresse, er ikke universell. De av oss som jobber med kontrollerte eksperimenter, hvor vi ser på atferd i situasjoner hvor vi kontrollerer finansielle insentiver, har etterhvert slått fast et stort antall avvik fra standardmodellen. Nå vet vi for eksempel at folk er villig til å dele ressurser selv med helt anonyme og fremmede andre, og de er opptatt av at det skjer på en rettferdig måte som respekterer relativ innsats. Dette er ny kunnskap om individuell motivasjon som bryter med den tidligere standardmodellen.

Og mens vi ser på vår manglende evne til å varsle finanskriser som et problem i public relations heller enn med økonomifaget, så blir den nye kunnskapen om individuell motivasjon tatt imot med et annet alvor. De velrenommerte tidsskriftene rydder plass for artikler som dokumenterer at det som har vært det teoretiske grunnlaget for samfunnsøkonomi i over hundre år: Idéen om den autonome egoistiske aktøren bryter sammen i situasjoner så enkle at alle er enige om at den burde holde. I stedet får vi en mer psykologisk realistisk modell for menneskelig atferd.

Denne utviklinga vil nok ikke hjelpe oss å varsle finanskriser. Men tida vil vise om denne utviklinga kanskje kan hjelpe oss å forstå mekanismene i hvordan de utfolder seg. Nå har kanskje noen av oss en intuisjon om at det ikke er standardmodellens antakelse om bankers og investorers egoistiske motivasjon som er problemet. Men kanskje har finansmarkedene blitt så kompliserte at antakelsene om full rasjonalitet ikke lenger er rimelig.

Men det finnes andre forskningsfelt hvor en har begynt å høste frukt av den nye innsikten om individuell motivasjon. Nye arbeider i offentlig og politisk økonomi har begynt å ta hensyn til den rikere motivasjonen som er avdekket i kontrollerte eksperimenter. Flere mener for eksempel at forskjellene på de europeiske og den amerikanske velferdsstatsidealene kan forståes dersom velgerne er opptatt av rettferdighet.

Derfor er det ikke riktig å si at økonomifaget nekter å lære av avslørte feil. Som svar på våre feilslåtte prediksjoner i enkle eksperimenter er vår grunnleggende forståelse av individuell atferd i endring.

Men effektiv varsling av krakk og kriser får vi nok ikke.

(Publisert i Bergens Tidende, 30/7/2012.)

Kuratering av datasett.

Steve Easterbrook har skrevet en lang og interessant blogpost om et initiativ til et massivt nytt arkiv for historiske temperaturdata. Før en har tenkt seg ordentlig om virker det som noe som burde være en overkommelig jobb. Alle observasjoner har en temperatur, geografiske koordinater og et tidspunkt?

Men http://www.surfacetemperatures.org/ satser mer fundamentalt enn som så. De har ambisjon om å arkivere data på flere forskjellige nivåer:

  1. instrumentlesinger, kanskje i form av scan av håndskrevne papir-logger
  2. Data slik de ble skrevet inn i lokalt format
  3. Data konvertert til et felles format
  4. Data konsolidert i «databank».
  5. Kvalitetskontrollert avleda produkt, korrigert for skjevheter ved målestasjonene.
  6. Homogenisert ferdig produkt, interpolert, i et felles koordinatsystem osv..

Og de ønsker å dokumentere hvordan høyere-nivå former av data avhenger av lavere-nivå former.

Dette er selvsagt et enormt arbeid, men også en utfordring fordi svært lite er gjort fra før på nivåer lavere enn 3. Men oversikt over de lavere nivåene er viktige ikke bare for å sikre kvaliteten gjennom hele kjeden, men også fordi det siste årets liksom-avsløringer har vist at dersom en ikke kan gjøre rede for hele kjeden fra rådata til de strømlinjeformede normaliserte databasene, så vil skamløse antivitenskaplige «skeptikere» bruke det til å så tvil om hele feltet.

I samfunnsøkonomi finnes det ikke noe som likner. I den grad forskere tar del i konstruksjon av referansedatakilder er det ofte i produksjon av noe som korresponderer til nivå 4 i klassifiseringa over, og det er stort sett veldig begrensa informasjon (gjerne bare beskrivelse av generelle prinsipper) å finne om hvordan resultatet bygger på de lavere nivåene. (Verdensbank databasene jeg linker til i en annen blogpost her kan kanskje sies å ha nivå 5, men det er ofte dypt mystisk hvordan de bygger på lavere nivåer.)

At denne systematiske tilnærmingen til kuraterte datasett er så lite fremtredende blant samfunnsøkonomer er antakelig et produkt av manglende politisk press og akademi-internt preferanse for smartness heller enn byråkratisk arbeid. Men datakvalitet kan ha politiske konsekvenser, som når Hellas systematisk og i mange år tilslørte underskuddene på statsbudsjettet. Dersom politiske beslutninger skal tas på bakgrunn av økonomiske argumenter burde både data og teori/metode holde høy kvalitet og være etterprøvbare.

Tradisjonelt har det vel i samfunnsøkonomi vært teori og metode som har fått mest oppmerksomhet i etterprøvbarheten, selv om mange virkelige store spørsmål,  som feks. om de siste 30 års globalisering har skapt mer eller mindre ulikhet i verden, per i dag vanskelig kan besvares fordi data har lav kvalitet — og det som finnes ofte voktes over som om det var forretningshemmeligheter.