Finanskriser ser ut til å komme og gå uten at det får konsekvenser for hvordan økonomer tenker om faget sitt.
Økonomer er ute av stand til å varsle finanskriser, valutakurser, boligpriser og flere andre fenomener mange er opptatt av. Det bekymrer oss i svært liten grad. Mens det nok finnes stemmer som mener den siste tidas kriser burde få faget til å gå i seg selv, er vi økonomer flest såre fornøyd med situasjonen. Det virker provoserende på mange, for det ser ut som om økonomer nekter å lære av sine feil.
En grunn til at krisene ikke gjør et stort inntrykk på profesjonen er at finanskriser og boligpriser er små og marginale forskningsfelt. Selv om mediainteressen sikrer et stort publikum til dem som er villig til å varsle djervt om kommende bobler, krakk og kriser, skal en lete lenge etter relevant forskning i fagtidsskriftene.
Fortidas kriser er et lite men legitimt forskningsfelt, men heller ikke spesialistene ser det som spesielt bekymringsfullt at krisene ikke lar seg varsle. Tvert i mot blir det nærmest sett på som en seier for faget, for vi mener det ligger i finanskrisers natur at de kommer overraskende.
Det finnes alltid “eksperter” som spår snarlig undergang, men dersom noen på en overbevisende måte kunne varsle en finanskrise et halvt år fram i tid ville det utløse umiddelbar panikk. Investorer ville febrilsk forsøke å dumpe verdipapirer som snart vil miste sin verdi. Ingen vil ønske å kjøpe verdipapirer som snart skal miste sin verdi, og derfor vil krisa bli utløst umiddelbart. En sentrale prediksjon fra økonomisk forskning om finanskriser er derfor at eventuelle kriser vil komme overraskende, de vil ikke kunne varsles på en overbevisende måte.
Vi ville vært mer bekymra dersom det heller ikke var mulig å predikere utfall i enkle situasjoner hvor det er lett å identifisere aktørene og deres interesser. Heldigvis har vi betydelig suksess i mange slike situasjoner: Bompenger gjør at veiene blir mindre brukt, når myndighetene sikrer ledighetstrygd er de ledige villige til å lete lenger etter gode jobber, og dokumentavgiften reduserer likviditeten i boligmarkedet. Dette er enkle men robuste prediksjoner tett knytta til forutsetninger vi gjør om motivasjon og rasjonalitet.
Men vår suksess med standardmodellen, hvor individer er fullt rasjonelle og bare opptatt av snever egeninteresse, er ikke universell. De av oss som jobber med kontrollerte eksperimenter, hvor vi ser på atferd i situasjoner hvor vi kontrollerer finansielle insentiver, har etterhvert slått fast et stort antall avvik fra standardmodellen. Nå vet vi for eksempel at folk er villig til å dele ressurser selv med helt anonyme og fremmede andre, og de er opptatt av at det skjer på en rettferdig måte som respekterer relativ innsats. Dette er ny kunnskap om individuell motivasjon som bryter med den tidligere standardmodellen.
Og mens vi ser på vår manglende evne til å varsle finanskriser som et problem i public relations heller enn med økonomifaget, så blir den nye kunnskapen om individuell motivasjon tatt imot med et annet alvor. De velrenommerte tidsskriftene rydder plass for artikler som dokumenterer at det som har vært det teoretiske grunnlaget for samfunnsøkonomi i over hundre år: Idéen om den autonome egoistiske aktøren bryter sammen i situasjoner så enkle at alle er enige om at den burde holde. I stedet får vi en mer psykologisk realistisk modell for menneskelig atferd.
Denne utviklinga vil nok ikke hjelpe oss å varsle finanskriser. Men tida vil vise om denne utviklinga kanskje kan hjelpe oss å forstå mekanismene i hvordan de utfolder seg. Nå har kanskje noen av oss en intuisjon om at det ikke er standardmodellens antakelse om bankers og investorers egoistiske motivasjon som er problemet. Men kanskje har finansmarkedene blitt så kompliserte at antakelsene om full rasjonalitet ikke lenger er rimelig.
Men det finnes andre forskningsfelt hvor en har begynt å høste frukt av den nye innsikten om individuell motivasjon. Nye arbeider i offentlig og politisk økonomi har begynt å ta hensyn til den rikere motivasjonen som er avdekket i kontrollerte eksperimenter. Flere mener for eksempel at forskjellene på de europeiske og den amerikanske velferdsstatsidealene kan forståes dersom velgerne er opptatt av rettferdighet.
Derfor er det ikke riktig å si at økonomifaget nekter å lære av avslørte feil. Som svar på våre feilslåtte prediksjoner i enkle eksperimenter er vår grunnleggende forståelse av individuell atferd i endring.
Men effektiv varsling av krakk og kriser får vi nok ikke.
(Publisert i Bergens Tidende, 30/7/2012.)